Slikt det moderne samfunnet har utviklet seg, har grensene mellom mennesker og natur blitt presset til det ekstreme. Det globale nord sitt overforbruk har på mange måter skapt to utfordringer, en miljø- og klimakrise og en fattigdomskrise. De globale verdikjeders utnyttelse av lavinntektsland som masseproduserer billige klær og materialer, har gjort det utfordrende å velge bærekraftige og “kortreiste” klær uten å betale flesk. Dessuten, ved at folk [i det globale nord] er mindre villige til å betale mer for bedre kvalitet, som garanterer bedre arbeidsforhold, blir både nærmiljøet og klimaet nedprioritert av bedriftene ansvarlige for produksjonen.
Er miljømerkingen bærekraftig eller en grønnvaskingsmetode?
Vi hører stadig vekk at flere av de store aktørene i motebransjen markedsfører at de bruker bærekraftige materialer gjennom blant annet miljømerking. Men, hvordan kan vi vite sikkert om produktene egentlige er bærekraftige? Flere av miljømerkingene har strenge kriterier som må oppnås for å bli sertifisert, som blant annet forsikring om at fargene brukt i klærne ikke er miljøskadelige. Men, som blant annet Fremtiden i Våres Hender har pekt på i flere år, så er det nesten umulig å være 100 % sikre på at produktene følger kriteriene firmaene sier de gjør.
Miljømerkene, Svanemerket, og GOTS (Global Organic Textile Standard), er kanskje de eneste som har strenge kriterier helt fra produksjonen av materialer, inkludert hvilke kjemikalier som blir brukt og kvaliteten på ferdigproduktene (les mer på Framtiden i Våres hender, 2020). Men, er egentlig disse kriteriene strenge nok til å sikre arbeidsforholdene og misbruk av merkingene? Både Svanemerke og GOTS oppdaterer kriterierene for sertifisering jevnlig, men kanskje ikke ofte nok. For eksempel, produkter som inneholder plastmateriale er noe som Framtiden i Våres Hender og Naturvernforbundet savner som egen merking, ettersom mikroplast er et stort miljøproblem i verdenshavene.
Misforstå meg rett, det er ekstremt viktig at det finnes kriterier for hvordan firmaer kan produsere klær bærekraftig, men det har også vist seg at noen selskaper følger disse [kriteriene] bare halvveis, som for eksempel H&M. Det hjelper ikke om selskaper bruker miljøvennlige kjemikalier hvis arbeidsforholdene er dårlige og lite sikret. Ofte hører vi om produksjonslokaler i India og Bangladesh, som produserer klær til blant annet H&M, som har rast sammen og at arbeidere jobber alt for mange timer om dagen. I slike saker virker det som at miljømerking ikke har mye å si, så lenge det ikke er en lov for det internasjonale næringslivet som kan garantere at produsentene må følge visse kriterier for arbeidsforhold.
Så, for å komme tilbake til spørsmålet, er miljømerkingen bærekraftig eller en slags grønnvaskingsmetode?, kan man si både og. Det er vanskelig å være helt sikker på at miljømerkingen faktisk fungerer når merkingen kanskje ikke er helhetlig for arbeiderne og nærmiljøet, samt det globale klimaet. Men, uten miljømerking hadde det vært mye verre enn det er. Selv om det er vanskelig å vite om selskaper, som har blitt verifisert, faktisk gjør det de sier de gjør.
Alt i alt, er klesindustrien en essensiell faktor i bekjempelsen av lokale og globale klimautfordringer, ved at både arbeidere og nærmiljøet får det bedre gjennom strenge krav i alle prosesser i produksjon av klær.
Kilde: Framtiden i våres hender (2020). https://www.framtiden.no/gronne-tips/klar/her-finner-du-miljomerkede-klar.html